Øm i baken – med fred i sinnet

Weekend-Dagbladet, Fredag 20.juli 1979

_____________________________

Tekst: Frode Rekve
Foto: Hilde Litlebø
_____________________________

– De ska`kje væra redd for at gampen bit når de legg på bisselet. Hold munnbittet flatt i handa slik og lirk det forsiktig inn i kjeften på`n. Etterpå går resta av seg sjøl. Og hugs det vi sa om sadelen. Stram godt inn, for det e`kje greit å bomle med laus sal når me skal yver fjelle. 

Deltakerne på Eirik Torpes rideturer i Hallingdalsfjella blir ikke kjedet med langtekkelig instruksjon før de legger ut på den første etappen. Dette til tross for at mange aldri i sitt liv tidligere har satt sine bein overskrevs på en hest. det blir understreket av engstelige ansiktsuttrykk og skringende hvin de første par kilometrene. Enkelte har kanskje allerede begynt å angre på at de i år skal tilbringe ferien humpende på dette fryktinngytende dyret de har under seg.

Fjellferie på hesteyggen

Etterhvert blir det imidlertid roligere i den lange rekka med over 40 rytter, og bevegelsene blir mer rytmiske. Folk begynner å se seg omkring og oppdager at det faktisk rir til hest gjennom praktfull, uberørt høyfjellsnatur. Sola skinner innimellom riftene i skydekket og lengst i sør troner Hallingskarvet delvis snødekt.

Man oppdager til og med at hesten er til å stole på under kryssing av brede fjellbekker og nedigjennom steinete urer. Nybegynnerne i alle aldre vinker snart seiersikkert til de mer hestevante som danner baktroppen. Vel framme på dagens første rasteplass vaggersamlige traust og hjulbeint rundt, mens de veksler noen ord om seletøyet eller hesten, enten det nå er Tordenbrunen, Sølvfaks eller Friskar det dreier seg om.

Høvdingen

 Eirik Torpe henter vann i et velbrukt spann han har liggende på rasteplassen ved Versjøen. Et kraftig bål blir tent opp, og snart brer kaffeduft ut til de mer eller mindre sår-rumpede rytterne som ligger henslengt rundt ilden. Høvdingen sjøl bretter opp ermene på bullerullen, drar av seg fjellstøvlene og trekker av ullsokkene for å lufte sine slitne tær. Han er kommet midtveis i sin fjortende sesong med rideturer for folk flest. Ni turer blir det hver sommer, og hestekaren fra Torpo forteller at han overhode ikke blir lei av å ri de samme turene år etter år.

– Nei, dette her det faller liksom i min natur. Hver vår får jeg det slik som fanten, då må jeg ut å reke. Dessuten treffer jeg jo en mengde koselige folk. Flere kommer igjenn år etter år, og de er det spesielt trivelig å se igjen. Det er klart.

– Hva slags folk er det som deltar på disse turene? – Ja det er gjerne folk som har lyst til å ta turen både for hest- og for fjellopplevelsen.

– Det blir ikke mye uvante folk da, slik at hestene reagere? – Nei jeg har aldri merket noe til det. Det blir jo også noe helt annet å ri i flokk, enn å operere med hesten på egen hånd. Da vil jo slike problemer melde seg mye mer. – Og ingen bryter turen på grunn av sår og øm bakdel? De er jo temmelig harde disse kavalerisalene som benyttes. – Nei avbrudd har ikke hendt. Ømheta går gjerne over etter et par dager, og da kjennes ikke sadlen så hard lenger heller. Heldigvis har vi vært forskånet for ulykker også alle desse åra.

Dans og moro

Etter endte dagsetapper på hesteryggen kommer rytterne fram til turiststuer eller høyfjellssetrer. Her blir hestene sadlet av stelt. Etterpå vanker det alltid et ettertraktet og forseggjort måltid med derpå følgende underholdning og dans på setervollen.

Den 44 år gamle Eirik Torpe deltar i dette med brask og bram. På Tjukkekjørr seter i Volelia var vi vitne til et fantastisk hallingkast der høvdingen sparket hatten av pinnen som ble holdt hel oppunder taket inne i setra.

– Jo , jeg pleier nå å danse litegrann, forteller Torpe lavmælt mens han skjærer bort noen fingernegler med tollekniven. – Men det var helst i ungdommen at jeg rota med slik folkedans.

Godt miljø

Det er åpenbart at folk trives på ridetur. Enkelte kommer igjenn år etter år, og turene er åpne for alle. Alderen på deltakerne varierer helt fra fem til sytti år, og erfaringene er gode når det gjelder alle aldersgrupper. Noen reiser familievis, mens andre ankommer Hemsedal alene. Det er imidlertid ikke lange stunda før alle føler seg som jevne medlemmer av gruppa.

Etter som åra går, rekrutteres også medhjelperne fra turdeltakerne. På denne måten sikrer Torpe seg dyktige og etter hvert hestevante folk i rekka. De hjelper mere uerfarne mennesker med oppsaling og problemer som ellers måtte oppstå  underveis. Det er nok av dem som byr seg fram til disse flotte sommerjobbene, men bare de som gir inntrykk av å være solide og pålitelige får prøve seg.

Eirik Torpe har ikke hatt særlige problemer med å skaffe deltakere til turene sine. Et eneste avertissement i hovedstadsavisene tidlig på vinteren er nok til å skaffe ryttere til alle de 44 hestene for hele sommeren. Dette til tross for at en ukes tur eksklusive reise til og fra Hemsedal koster 1300 kr.

Helsebot for gampen

Hestene som brukes på turene er vesentlig lett, norsk dølahest. Her får man ikke utleverert noen gamle, utrangerte øk før man begir seg over fjellet. Hestene til Torpe er nær sagt samtlige unge, spreke dyr som samtidig er godlynte og snille å ha med å gjøre.

Torpe avviser blankt all kritikk som går på at hestene ikke trives å slik fjell-lunting. – Det er tvert imot den beste behandling en sliten travergamp kan få. For enkelte av dyra er dette ren psykisk terapi, slår han fast.