Tove:
Fra Hallingdal til Valdres med en hestekraft

Onsdag 23. desember 1970

- Nå reiser vi til Jugoslavia, sa jeg. Vi skal ligge i gul sand mens turkise bølger slikker oss på tærne akkurat som på brosjyren. Vi skal drikke plommevin fra krukke og ta bilder av forundelige ting. Vi skal ha virkelig ordentlig ferie.

- Nei, sa min sønn. Du husker hva du har lovet. – Ja, det gjør jeg, men nå regner det og i den grad at alle løfter er ute av funksjon. – Langtfra, det er bare jordskjelv som er sånn derre fårs mansjør, en regnskur kan ikke hindre en hel ridetur. – Denne regnskuren har vart i fjorten dager, påpekte jeg, men innså at et ord er et ord. Og derfor reiste jeg til Hallingdal med  mine to barn, tidlig en søndagsmorgen.

I brosjyren vi hadde fått fra NUH sto det at man ikke behøvde å være øvet rytter for å bli med på rideturen fra Skarsli i Hallingdal til Vaset i Valdres. Formodentlig skal vi dilte avsted langs landeveien mens en tam bondemann leier hesten ved bigslet, tenkte jeg, og angret på at jeg ikke hadde tatt med et strikke tøy. Skulle jeg hatt med noe ekstra måtte det være en dunpute til min ømme bak. Og at en bondemann skulle leie hesten min var bare innbildning. Bare en bondemann skulle være med som leder for 26 hester med ryttere. Han skulle ri foran, og han så ingenlunde tam ut. Han var stor som en okse, - nei som en steinblokk. En steinblokk hugget rett ut av Hallingdalsfjellene. Han hadde torden i røsten og blått stål i blikket og om hesten skulle bære han eller han hesten, kunne sikkert gå ut på ett. At mannen hette Eirik var som det skulle være, men noen blodøks hadde han ikke.

Vi fikk et lynkurs i å sale opp hesten, og vi fikk et lynkurs i å sitte på den – så bar det i vei. Det gikk i skrittgang og regnet silte., fjellet var grått og lukket seg inne med seg selv, vi hutret og frøs litt og alt var annerledes enn gul sand og turkise bølger. Vi red!

For asfaltmennesker som bare har visst om hestekrefter under et bilpanser, er det å kjenne en eneste levende og løsrevet hestekraft under baken en ubegripelig opplevelse. Hesteryggen som duver opp og ned, taktfast og troverdig. De fire hovene som på en mirakuløs måte finner akkurat det riktige stedet å trå og de spisse ørene som stikker opp av manen foran deg, blir de virkelige tingene i tilværelsen. Nettopp slik må våre forfedre ha ridd i følge til kirken, ut i krigen, til gjestebud og gravøl og like lukt oppi fjellet for moro skyld, slik som vi. – Der kan du se mamma. Jeg kunne ikke svare for klumpen i halsen.

Da kvelden kom tenkte jeg som Vigleik Knotten huden er det viktigste på mennesket. Uten hud rundt ville hele ryggsøylen, alle knoklene og min grinende hodeskalle falt raslende sammen foran hestebeina da vi steg av etter å ha ridd i mange timer. – Er dere slitne alt? Sa Kari som var dreng på turen og red etter for å lukke grinder. I morgen blir det verre for da skal vi ned kløvstien til Hemsedal.

Vi spiste skinke og rømme og riktig ”flabbrø” på Breiastøl etter å ha salt av hestene. Vi hadde bål på peisen mens regnet sopte langs tømmer veggene, vi drakk et glass øl og sovnet bevisstløse på madrassene etterpå. Ute gresset hestene med fotlenker på og hver sitt lille kjennetegn i manen så ”eierne” skulle finne dem igjen i flokken. Toril hadde en spenne av skilpaddde, Svarteper en flette surret med hyssing, og Tora, som var en virkelig lady, hadde rød sløyfe i pannen. Slik må en huldrehest ha sett ut.

Kari hadde rett, det ble verre. Først opp fjellsiden, hestene fnøs og prompa og tåken drev i flak rundt oss. Vi vasset i snø av og til, og små klukkebekker lekte rundt hestehovene. Sauer kom trippende ingensteds fra og sa bæ før de trippet ingensteds hen. Barna var røde på nesen og satt innhyllet i regnfrakker med hette på, de liknet små tibetanke munker et steds på verdens tak. Fjellet var utilnærmelig og sint, men vi lot oss ikke avskrekke. Vi nøt det. Kokte kullsvart kaffe på et bål av sur ved og spiste regnvåte brødskiver med valne fingre før vi red fjellsiden ned på andre siden. Red? Vi sklei. Berget var glatt som grønnsåpe av regnværet, og vi klamret oss til hesteryggen med hender og knær. Men ikke et øyeblikk tvilte vi på at vi skulle komme hele ned, den brede hesteryggen under oss og tordenrøsten til mannen foran gav oss all den trygghet vi kunne ønske.

Under den ukelange turen overnattet vi på mange slags vis. Av og til på steder som var så nymotens at de hadde jukebox. Da ble det øyeblikkelig arrangert dans. Man gravet fram bestebuksa av saltaskene, gredde håret hvis man hadde en kam og ga seg parketten i vold. Underlig bredsporet og vaggende som om man hadde hesten mellom bena.

Før vi dro ut på turen hadde vi hørt mye rart om hester. Vi hadde hørt om hester som var kloke og fant veien ned fra fjellet når husbonden var i villrede. Vi hadde hørt om hester som måtte bo sammen med små hvite kaniner for å roe seg på stallen, og vi hadde hørt om Vesleblakken som sprengte seg når hen skulle hente medisin til Lillebror. Men vi hadde aldri hørt at hester er redd for griser, og om noen hadde sagt det ville vi ikke trodd det heller.

Midt inne på vidda ved Nøsen ferierte en gris, et bitte lite sylteflesk som hette Pelle og var flaskebarn. Han stakk en lyserød stikkontakt ut i igjennom sprinklene i grinden sin en dag og så 26 digre dølagamper gå forbi. Han sa nøff og fikk dermed førnøyelsen av å se dem alle sammen skvette som forskremte harer inn i bjerkeskogen. Alt hva den grisen hadde å fortelle når den kom hjem igjen til bygda.

Det sluttet å regne den siste dagen. Vidda strålte og bad tusen ganger om unnskyldning for skjortebløte og sur vind. Hestene ble yre og dansegale og vi møtte en liten rein som føk over lyngtustene og var likegald med alt. Halvnakne og svette med eimen av hest som en corona rundt oss, red ned i Valdres. Vinket nedlatende til folkevognene som oste forbi på veien, og følte oss nesten som Nansen etter ferden over Grønnlandsisen.