Til hest i Hallingdalsfjellet:

En annerledes ferietur

Drammens Tidende Buskeruds Blad, lørdag 15. august 1981

___________________

Tekst: Arne S. Haugen
Foto: Reidar Halden

___________________

En uke til fjells, på hestryggen, gjennom sol og regnvær. For mange mennesker er det dette som er ferien fremfor noe annet. Det kan vi godt forstå. Det er godt å sitte på ryggen av en snill og godmodig hest, når den skritter ufortrødent gjennom grønne gressganger i Hallingdalsfjellene. Avstressende, heter det visstnok, på fint. Er du ikke interessert i hester på forhånd, så blir du det etter en slik tur. Det er garantert. Så derfor får det ikke hjelpe om din egen bakpart blir utsatt for en noe uvant nedfart og kjennes fremmedartet de første dagene. Dette er noe av sjarmen, og en skjebne som deles av flere. Andre hyggelige hestefolk treffer du nemlig også. Naturopplevelser og massevis av frisk luft får du attpå. Helt gratis. Derfor er nedgangen i turisttrafikken noe som ikke vedkommer rideturene til fjells. De er vært fulltegnet i hele sommer.

Eirik Torpe i Ål i Hallingdal har arrangert rideturer hver sommer siden 1965. Det er 16. sesong han i disse dager holder på å avvikle. Følget til Eirik Torpe har i sommer bestått av ca. 40 hester på hver tur, en ridetur som har vart en uke. Endestasjonene har vært Hemsedal Hotell og Venehalle Høyfjellsseter på Myking i Nes. Strekningen har blitt tilbakelagt i fire dagsetapper med et par hviledager innimellom, gjennom terreng som veksler fra storslått uberørt høyfjellsnatur til skogbevokste lier og åser. Det var strålende solskinn og litt vind den dagen DT-BB var med fra Skarslia Turiststue i Vats til Noss Fjellgard. Rytterne hadde allerede fire dager i salen bak seg, og var vel for fullbefarne hestefolk å regne sammenlignet med våre utsendte. Vi vil imidertid påstå at vi klarte turen bra, uten de helt store tabbene. Selv om æren for dette antakelig helst bør tilskrives hestene.

Eirik Torpe hadde 25 hester da han startet opp i 1965. Senere, har han hatt oppimot 50, før han nå har stabilisert seg med ca. 40 hester og ryttere pr. tur. – Et passende antall, sier han, - akkurat passe å holde styr på. Mange av rytterne kommer dessuten igjen år etter år, og blir godt kjent etter hvert. En del år var gjerne to tredjeparter av deltakerne tidligere påmeldte. Rekorden har vel en Oslo-kar og datteren hans som var med sammenhengende i 12 år.

Ridesesongen med Eirik Torpe varer i i uker. Starter opp i midten av juni og tar slutt i løpet av august. Da har ca. 350 ryttere vært med fram og tilbake over fjellet. Flere tusen mennesker tilsammen altså, i de årene han har holdt på. Hestene eier han sjøl, de aller fleste av dem.

– Det er stor forskjell på rideferdighetene blant deltakerne, medgir Eirik Torpe, med et aldri så lite smil, – men de aller fleste nybegynnere finner seg snart til rette på hesteryggen. Hver deltaker har dessuten samme hest hele uken, og må stelle den selv. Og nettopp dette er vel også en viktig del av selve opplevelsen. Samvær mellom mennesker og hester, dyri det hele tatt, er samtidig sosialt skapende, understreker Torpe, – dersom bare noen legger det til rette, tar seg av det. Hestn gjør det ikke sjøl, påpeker han.

Ellers er det også viktig å ha en fast stab av hester, uten for store utskiftninger. – Hestene husker dette så godt fra år til år. De er så glade når de skjønner de skal til fjells igjenn, at de knegger og løper om kapp på bilen. Det er dette som er livet for hestene, veit du. Få lov å dra fra sted til sted.

Det skjuler seg mye arbeid bak Eirik Torpe`s veltrimmede og godlynte hesteflokk. Om vinteren leie han ut en del av dem, men godt og vel halvparten bli vinterforet hjemme på gården i Torpo. Da Torpe startet opp med rideturene sine var han en av de første. I dag er det flere, i  flere av fjelltraktene rundt om i landet. Deltakerne hos Torpe har i første rekke kommet fra Oslo-området og Østfold, samt en del fra Sverige.

Minson het han, hesten som fikk i oppdrag å bære meg den fine solværsdagen i juli. I sine hadde han visstnok fristet tilværelsen som svært lovende ved Drammen Travbane. Men lever altså nå et lykkelig liv på Torpo i Ål. At det nettopp ble meg han skulle ha i salen tok han med stoisk ro. Stirret bare opppmuntrende på meg da jeg forsøksvis prøvde å svinge meg elegant opp i salen, - og holdt på å falle ned igjen på den andre siden. Men vi gikk godt sammen, Minson og jeg, etterhvert. Særlig ettersom de to svært unge damer, Liv-Anja Cornier, fra Oslo og Kristin Ingvaldsen fra Åssiden så gjerne bistod med råd og vink. Tross sin unge alder, hadde de allerde massevis av hestekunnskap og lang erfaring fra rideskole. Etter å ha fått avdekket en del av ridningens hemmeligheter, til stor fornøyelse for de to unge damer, begynte jeg etter hvert å føle meg som den rene kløpper. Særlig etter rast og kaffekoking på Mjåvasstølen gikk det støkent. Helt til selvfølelsen fikk en aldri så liten knekk da Eirik Torpe kunne fortelle at Minson, jo det er en snill hest. – På forrige tur bar den en 70 år gammel dame. Aldri noe tull med Minson.

Både Minson og de andre i følget minner forøvrig ikke så rent lite om Eirk Torpe selv. Hestekar tvers gjennom, av aller likeste sort, rolig og sindig og med et realt glimt i øyet. Selv har han vært med på hver eneste tur disse 16 årene. Og folk kommer igjenn, år etter år. Det skulle vel være det beste skussmål.