Fra støl til støl, stølere, stølest . . På hesteryggen i Hallingdal

Aftenposten Aften - 03.10.1984 - Side: 22
Forfatter: HEIBERG ANNE VICTORIA

Langs stiene i Hallingdalsfjellet, til hest vel å merke, kan man få årets naturopplevelse. Og mye gøy med på kjøpet! Det mener i hvert fall de som hvert år møtes over hestehalser og saltasker og tilbringer en uke med å ri fra sted til sted, godt ledet av Eirik Torpe.
Iår feirer han 20års jubileum for rideturene sine. Selv om sesongen er over for iår, kan han fremdeles ordne en og annen weekendtur.
- Dette er den fineste form for ferie, avslapning og naturopplevelse jeg vet om, kommer det fra “hu Ingeborg” med fynd og klem. Som en av rekordholderne når det gjelder antall deltatte år på Torpes ukesturer til hest, burde hun vite hva hun snakker om.
- Ikke en sommer uten dette! Iår tok jeg like godt to uker i strekk, ler femogsyttiåringen Ingeborg fra Oslo. Den aller siste regulære ukesturen i Torpes regi gikk av stabelen for en tid siden, og blant de 40 rytterne hadde de fleste vært med før.
- Det er som regel denne siste vi samles på, forteller Ingeborg. - Efterhvert får man jo gode venner gjennom turene, og så avtaler vi å møtes samme tid, samme sted neste sommer.
Hestene fordeles Og mange gjenkjennelsens gledeshyl er å høre ved oppmøtet på Skogstad Hotel i Hemsedal. I flere omganger blir de kommende fjellryttere fraktet pr. bil til hestebeitet lengre opp i
fjellet, og så gjelder det å finne hesten “sin” fra ifjor. Er man riktig heldig, får man den samme igjen, men noen av hestene er tydeligvis mere populære enn andre. Flere må skuffet ta imot en annen navnelapp enn de hadde håpet på.
For på vollen sitter Eirik Torpe selv og deler ut ukens fremkomstmidler, og han forhører seg
om grad av ridekunnskap og vurderer nøye de forskjelliges høyde og vekt før hesten velges.
- Du kan ta han Rimfaks, det skulle passe bra for deg, mener Eirik.
- Er det sikkert at han er snill og rolig, da? Ja, for jeg må ha en rolig en, altså, lyder kommentaren fra en av de mindre hestevante.
Rimfaks er den roligste og greieste av dem alle, får hun vite, og hun slår seg til ro med det.
Ikke alle har de samme ønskene. En vil ha “en sprek en” , en vil ha en liten og en vil ha “en pen en” . Og Eirik klør seg i håret og prøver å gjøre alle til lags. For det er viktig at hest og rytter passer sammen på de tildels lange og harde turene de kommende dager.
Utlevering av sal og annet tilbehør skjer i en fei. Efter en demonstrasjon i å legge på sal, setter alle i gang med å klargjøre sin hest til første dagstur.
Hodelaget raser Mange detaljer skal være riktige, som for eksempel salteppet som skal ligge slik at det er en god bit med stoff foran salen av hensyn til saltaskene.
Salen skal plassers slik at salgjorden er en håndsbredd bak forbenet på hesten - og den skal være stram! For ikke å snakke om den stri det som regel er å få bigselet inn i hestemunnen og remmene over ørene før dyret kaster på nakken så hele hodelaget raser i bakken. For med flere år bak seg i kompani med uerfarne ryttere vet hestene til Eirik å sno seg til noen minutters ekstra frihet på beiteplassen.
- De som ikke vil, de skal! lyder det bestemt fra hjelpeguttene som fyker fra den ene “klønen” til den andre som piskede skinn. Det gjelder å komme seg avgårde efter timeplanen.
Så er alle klare, og følget setter seg langsomt i bevegelse i fjellet.
- Bærre dykk rir på og held rekkja så skære bli både kaffekok og kvile om ein stund, forkynner Eirik i teten.
Han spenner på gampen, sitter i salen med en holdning som medlemmene av den spanske rideskolen i Wien ville misunt ham, og forblir taus frem til rasteplassen. Stiene kan han i søvne, men konsentrasjon kreves likevel.
Nye momenter dukker stadig opp i naturen og kan gi grunn for andre veier.
Bålrester og fred Seteren vi kommer til ligger øde. Eneste spor av mennesker er bålrestene fra forrige ukes ryttere, og vi nyder den freden som bare finnes blant lyng og steinrøys langt over tregrensen.
Fotlenkene klapper sammen rundt hestehovene.
Tasker, saler og hodelag blir lagt i gresset, og de firbente kan atter kaste seg over føden med den samme glupskhet som alltid.
Vi på to har også begynt å kjenne romling i maven - fjelluften gjør sitt - og matpakker fortæres rundt bålet mens Eirik nå har rollen som vert og galant skjenker kaffe og te i sine “gjesters” plastkrus. Makelige synker en efter en ned i vannrett stilling. Et par timer på hesteryggen kjennes, og de første er alt i gang med å fortelle sidemannen om følelsen i sitteknokene.
Og verre skal det bli. Vi når Fjelldokkstølen samme kveld, og et par av damene skjærer krampaktige grimaser under måltidet og er usikre på om de akter å bli med på rundturen neste dag. Men takket være puter av skumplast får de likevel en vellykket tur vestover fjellet til Hellebu.
Salene er fra tidlig efterkrigstid og har konsistens omtrent som trebenker, så man behøver ikke å være spesielt lite ridevant for å ha problemer om kvelden.
Over fossefar De fleste av hestene i følget eies av Eirik selv og formelig strutter av sunnhet og velvære.
De vidner om kyndig stell. Man kan trygt si de er av den tyngre sorten, der de vagger avgårde og bestiger bratte og glatte fjellsider like lett som de vasser over fossefar.
Heldigvis, mener mange, så er tredje dag med villmarksliv satt av til hviledag. Hestene får puste ut, og en seter i full drift i nærheten inviterer til en demonstrasjon i ysting og ostekoking på den gode gamle måten - for dem som vil. Noen går heller til et av fjellvannene hvor ørreten viser seg en gang iblant, og prøver fiskelykken.
Dagen på Fjelldokkstølen skal være en skikkelig “stølsdag” , og kjøkkenet serverer den tradisjonelle spekematen og rømmegrøten. Så kan man siden bare tusle omkring og trekke inn fjelluft og bli sunn og frisk, for ikke å snakke om hvor godt baken har av en pause.
Selvsagt er det koselig med et opphold på en ekte støl - bo i små hytter, vaske seg i fat og tilbringe kveldene foran peisflammene mens et titalls stearinlys blafrer i stuen. Men det er deilig å komme tilbake til “sivilisasjonen “ , på Oset Høyfjellshotel, hvor det finnes varmt vann i kranene og elektriske ovner på rommet.
For efter at solen har snudd, kan fjellet være en kald opplevelse.
Femte dag på rideturen er aktivitetsdag på Oset med windsurfing, båtturer og fjellturer til fots.
Så når folk og hester tar ferden tilbake til utgangspunktet, Skogstad Hotel i Hemsedal, er det en betydelig freskere og sprekere gjeng dalens beboere kan beskue. For beskue, det gjør de. Førti svette gamper med full oppakning, folk i alle aldre og kategorier på hver sin - det må vekke oppsikt. En uke i salen har gjort oss aldeles vant med denne glaningen fra menneskene som stiller seg opp langs veien. Så vi tar et ekstra tak i tøylene, retter oss opp i ryggene og skyter brystet frem. Retter blikket fremover og lar oss beglane.
Like naturlig som Eirik Torpe kommer vi nok aldri til å bli seendes ut - lett svaiende over rufsete hesteman, saltasker med krus, kjeler og regntøy. Noen bare har stilen. . .
Ikke så rart, forresten, tyve år mest hest i fjellet i sesongen, det gjør sitt.